Kan jeg be om lønnsforhøyelse er du snill?
Kjære Gud i det høyeste, evnt. statsminister eller hvem det nå er som er den høyere makt.
Jeg ser for hver dag som går hvor mye mer det er å gjøre, fysisk og mentalt... utfordringene står i kø utenfor døra og jeg kjemper en kamp hver dag for å ikke sleppe dem inn. Men nå og da sniker dem seg forbi meg og sluker meg hel.
Avlastningen har vært gull verdt og hellig, men noen ganger stopper jeg opp og tenker... var det så bra med avlastning? Var det kanskje bedre å være uviten og ikke vite hvike andre alternativer som fantes der ute?!
Jeg har nå blitt avhengig av mine frihelger og har på grunn av frihelgene fått litt overskudd i hverdagen. Dette er noe som også har bidratt med at jeg har kunnet skaffe meg en omgangskrets og hatt muligheten til å pleie meg selv litt. Nå er det tre uker til neste gang og jeg er helt ødelagt bare ved tanken på at det er tre uker til neste gang jeg skal få puste igjen.
Det er noe trist å tenke slik, men sånn har det blitt. Diagnosen MMC tar knekken på meg og det dreper meg litt og litt hver dag når jeg ser den fantastiske prinsen som skal slite med denne diagnosen hver dag av resten av sitt liv.
Jeg føler meg ikke passet til denne sykepleieroppgaven, men samtidig er jeg ikke sikker på om noen andre ville klart den bedre. Jeg er jo tross alt den biologiske mor som elsker han høyere enn noe annet,. men elsker jeg han høyere enn meg selv? Klart jeg gjør, men nå har jeg for første gang i mitt liv begyndt å elske meg selv også og jeg fortjener å ha det godt selv om jeg har en liten en som kommer først!
Jeg er sinna og bitter på det mennesket som skulle vært med å delt denne oppgaven, men det er vel på tide å innse at det er slik det er og det er slik det vil bli.
Hvordan jeg skal klare dette livet videre er usikkert, men jeg skal gjøre mitt beste å klamre meg til det jeg har og prøve å ikke miste for mye underveis. Jeg prøver å holde meg positiv i hverdagen og det er til tider veldig enkelt, så lenge dagene går i rutiner, men nå er det tid for kontroll i Trondheim igjen og hver gang det er tid for kontroll, blir jeg påmindt realitetene rundt diagnosen.
Jeg beundrer dere foreldre som ikke kjenner på det som er vondt og urettferdig eller som klarer å ikke si noe om det. Jeg beundrer dere som holder munn, biter det i dere og gjør alt "perfekt". Skulle ønske jeg kunne være som dere, men jeg kjenner jeg er sliten. Jeg føler meg som en gammel, gammel dame som har levd et langt liv allerede.
At NAV vil ha meg i jobb hjelper ikke på. Jeg vet det ville vært helt fantastisk nydelig å kunne gått på en vanlig jobb hver eneste dag fra morgen til kveld og KUN tenkt på hva man skulle hatt til middag den dagen. Hadde det vært alternativet hadde jeg valgt det uten å blunke. Dette er ikke realiteten, for selv om jeg er på jobb fra morgen til kveld , så er det fortsatt jeg som har ene og alene ansvar for skatten og diagnosen hans og er ikke jeg tilstede og våken nok til å gjøre alt for han, så er det han det går ut over. Det er skatten som må svi for at jeg ikke strekker til.
Det er så urettferdig.
Så du høyere makt der ute.. Kan jeg få en liten lønnsforhøyelse, evnt. bare få bli hjemme og kanskje en fritidsaktivitet en gang i uka?
Bare la meg få gjøre det jeg klarer... Ikke krev mer av meg enn jeg kan gi... vær så snill....
( Ikke missforstå.. jeg elsker sønnen min og vil så klart gjøre alt for han, men MMC'en er tung å leve sammen med.. )
Kjære Gud i det høyeste, evnt. statsminister eller hvem det nå er som er den høyere makt.
Jeg ser for hver dag som går hvor mye mer det er å gjøre, fysisk og mentalt... utfordringene står i kø utenfor døra og jeg kjemper en kamp hver dag for å ikke sleppe dem inn. Men nå og da sniker dem seg forbi meg og sluker meg hel.
Avlastningen har vært gull verdt og hellig, men noen ganger stopper jeg opp og tenker... var det så bra med avlastning? Var det kanskje bedre å være uviten og ikke vite hvike andre alternativer som fantes der ute?!
Jeg har nå blitt avhengig av mine frihelger og har på grunn av frihelgene fått litt overskudd i hverdagen. Dette er noe som også har bidratt med at jeg har kunnet skaffe meg en omgangskrets og hatt muligheten til å pleie meg selv litt. Nå er det tre uker til neste gang og jeg er helt ødelagt bare ved tanken på at det er tre uker til neste gang jeg skal få puste igjen.
Det er noe trist å tenke slik, men sånn har det blitt. Diagnosen MMC tar knekken på meg og det dreper meg litt og litt hver dag når jeg ser den fantastiske prinsen som skal slite med denne diagnosen hver dag av resten av sitt liv.
Jeg føler meg ikke passet til denne sykepleieroppgaven, men samtidig er jeg ikke sikker på om noen andre ville klart den bedre. Jeg er jo tross alt den biologiske mor som elsker han høyere enn noe annet,. men elsker jeg han høyere enn meg selv? Klart jeg gjør, men nå har jeg for første gang i mitt liv begyndt å elske meg selv også og jeg fortjener å ha det godt selv om jeg har en liten en som kommer først!
Jeg er sinna og bitter på det mennesket som skulle vært med å delt denne oppgaven, men det er vel på tide å innse at det er slik det er og det er slik det vil bli.
Hvordan jeg skal klare dette livet videre er usikkert, men jeg skal gjøre mitt beste å klamre meg til det jeg har og prøve å ikke miste for mye underveis. Jeg prøver å holde meg positiv i hverdagen og det er til tider veldig enkelt, så lenge dagene går i rutiner, men nå er det tid for kontroll i Trondheim igjen og hver gang det er tid for kontroll, blir jeg påmindt realitetene rundt diagnosen.
Jeg beundrer dere foreldre som ikke kjenner på det som er vondt og urettferdig eller som klarer å ikke si noe om det. Jeg beundrer dere som holder munn, biter det i dere og gjør alt "perfekt". Skulle ønske jeg kunne være som dere, men jeg kjenner jeg er sliten. Jeg føler meg som en gammel, gammel dame som har levd et langt liv allerede.
At NAV vil ha meg i jobb hjelper ikke på. Jeg vet det ville vært helt fantastisk nydelig å kunne gått på en vanlig jobb hver eneste dag fra morgen til kveld og KUN tenkt på hva man skulle hatt til middag den dagen. Hadde det vært alternativet hadde jeg valgt det uten å blunke. Dette er ikke realiteten, for selv om jeg er på jobb fra morgen til kveld , så er det fortsatt jeg som har ene og alene ansvar for skatten og diagnosen hans og er ikke jeg tilstede og våken nok til å gjøre alt for han, så er det han det går ut over. Det er skatten som må svi for at jeg ikke strekker til.
Det er så urettferdig.
Så du høyere makt der ute.. Kan jeg få en liten lønnsforhøyelse, evnt. bare få bli hjemme og kanskje en fritidsaktivitet en gang i uka?
Bare la meg få gjøre det jeg klarer... Ikke krev mer av meg enn jeg kan gi... vær så snill....
( Ikke missforstå.. jeg elsker sønnen min og vil så klart gjøre alt for han, men MMC'en er tung å leve sammen med.. )
Kommentarer
Legg inn en kommentar