lillebror
Her om dagen var jeg på omvisning på føden. Ja, Isak skal bli storebror.. Det var så tungt å se alt utstyret igjen. Det tok meg ikke lange tiden fra jeg satte mine føtter inne på fødestua til tårene spratt og jeg bare ville forsvinne. Jeg hadde ingen anelse om at jeg ville reagere på denne måten. Jeg ble litt sjokkert selv. Alt kom tilbake, de siste tre mnd. av svangerskapet med Isak hvor jeg ikke følte jeg ble tatt på alvor, ultralyden som ble tatt, men ikke ble tatt på alvor dagen før han kom. Tiden etter fødselen, den vanskelige tiden med ensomhet og mørke. Ja, jeg hadde mamma og godt var det. Hvor hadde jeg vært om ikke hun var der sammen med meg? Sjangsen for at dette skal gjenta seg er ikke stor, men angsten er nok der i større grad enn jeg noen sinne hadde trodd. Jeg vil nå få en tettere oppfølging og føden har lovet å ta meg på alvor om det skulle dukke opp noe, men jeg henger igjen i 2008. Julaften 2008 da jeg trodde sønnen min var død. Da jeg fikk vite at han va