Mobbing, trakassering og diskriminering

Da Isak startet på skolen så alt ut til å gå så bra. Han fikk venner og gjorde det bra på skolen. Etter et par år begynte Isak å utagere. Han ble fryktelig sint og det ble tatt tak i på skole, sfo og hjemme uniddelbart. Her ble skatten nærmest stemplet som en trassig unge av MEG. Jeg var ute av stand til å begripe hva som gjorde han så sint. Jeg brukte lang tid å observere, irettesette og planlegge. Det var mange møter om temaet og skole og sfo jobbet med han og følelser. Følelser er noe som er svært vanskelig for Isak i utgangspunktet.Isak opplevde å bli bortvist fra ballbingen da de andre guttene ville spille i fred og mente Isak bare var i veien. Han fikk baller kastet på seg og var i grunn ulykkelig til tider. Men han trivdes på SFO. Hatet friminutter.

En kveld spurte Isak om han kunne få sovne i "storsenga", noe han ofte fikk og ble flyttet i sin seng etter han hadde sovnet. Det fungerte bra og økte tryggheten hans. Vi lå og skulle til å lese ei bok, da han plutselig sa " mamma, i dag prøvde æ å dø mæ sjøl". Verden stanset og jeg sluttet å puste for et par sekunder. Prøvde å prossessere det han hadde sakt så raskt jeg kunne. Tenkte at her var det svært avgjørende hvordan jeg valgte å reagere. Så med gråten i halsen og tårer som presset på, spurte jeg forsiktig hva han hadde gjort og om hvorfor. Dette var strået for meg og jeg kontaktet alt jeg kunne for å finne ut hva som gjorde at sønnen min ønsket å dø. Fluktalarmen slo inn og jeg begyndte straks å lete etter en annen plass og bo og en ny skole. Jeg så etter et hus på ei flate. Dette var i ei tid hvor også jeg var dårlig til beins og trappa i huset ble for tung for meg. Huset fant oss 1 mil unna der vi bodde og vi tenkte det kunne være en ny start og godt for Isak med et miljøbytte. Han fortsatte på gammelskola ei stund til etter vi flytta og startet på den nye skolen høsten etter. Jeg hadde aldri trodd vi kastet han til ulvene, men det føles litt ut som det nå. Isak var nervøs første skoledag og syns alt var veldig skummelt. Det gikk overraskende bra i starten, men så kom kranglene. Femte klasse og guttene kranglet om spill på playstation så fillene føk. Isak ble kalt de mest utroligste ting og skatten prøvde så godt han kunne å slenge tilbake. I de fleste tilfellene var det min som hørtes best med sine grove utsagn og dermed var det hjem og bli irettesatt. Klassen hadde også sms-grupper hvor han hele tiden ble kastet ut av gruppa. Noen la han til og andre kastet han ut igjen. De blokkerte han på spill og frøys han rett og slett ut. Dette var en tung tid for han, men han stengte det inne og ble bare enda mer sint. Han spurte om å få ta med seg våpen på skolen eller kamera.Jeg ante ikke hva han gikk igjennom, vi hadde jo fått en ny start. Alt skulle jo bli så bra, men nå bygde redselen seg opp i meg. Senere viste Isak meg meldinger som ble sendt til han på playstationet, jeg ble sjokkert og lammet. jeg ante ikke hvor jeg skulle starte. Nok en gang roet det seg en liten stund. Så kom dagen at Isak ønsket seg tiktok, noe ALLE de andre hadde. Jeg sa det var greit så lenge jeg hadde tilgang til kontoen hans og kunne gå igjennom det han evnt. la ut. Det fikk jeg og det var også veien mot politianmeldelse. Noen hadde bedt Isak om å ta livet av seg, slengt stygge kommentarer for det som er åpenbart ikke han kan noe for. Det kokte i meg! Jeg tok bilder av meldingene og dro rett til politiet. De henla saken til slutt da USA ikke ønsket å gi kontaktinformasjonen til brukeren som sto bak dette. Jeg slettet tiktok appen og holdt gutten unna all sosial media, men det siste året har han fått Instagram mot at han ikke legger ut noe personlig og Snapchat så lenge jeg har tilgang. Ja, han føler jeg straffer han for noe han ikke har gjort,men jeg prøver bare å beskytte han fra den onde verden vi lever i så lenge jeg kan og så mye jeg kan. Etter dette var det covid og nedstenging og alt det der som vi husker så alt for godt alle sammen. Isak blomstret på hjemmeskole og leverte som bare det. Helt til det kom ei melding på chatten av ei katt med sniper i et vindu. Da sa han " mamma, den der er nok til meg". Jeg tok det opp med skolen umiddelbart og det ble ryddet opp i kvikt. Skolen åpnet igjen og Isak hadde det fint på skolen, men så opplevde vi at klassen planla turer som Isak ikke kunne fullføre og han ble så trist for turer var hans favoritt. Etter en tjoret ryggmargoperasjon da han gikk i syvende klasse, var det ingen som spurte han hvordan det gikk med han eller hvordan det hadde gått. Dette tok Isak svært tungt og tenkte ofte at ingen brydde seg om han, nok en gang ønsket han å dø. Da hadde jeg fått nok, statsforvalter ble kontaktet og innen kort tid ble alt ryddet opp i og hverdagen begynte å fungere igjen. Isak virket tryggere og mer fornøyd mot sommerferien. Oppstarten av ungdomsskolen var så fin, trodde vi. Isak kom hjem med et tappert smil om munnen og når han ble irritert og frustrert, vinklet han det inn mot operasjonen han ventet på. Jeg slukte det helt. Jeg jobbet jo på spreng i lang tid for å finne ut av dette med operasjonen han ventet så på. Så viser det seg at noen gutter hvisket og tisket og ropte ting til Isak som de visste han var flau over, noe vi voksne ikke skjønte noe av, men mellom dem var det ikke hyggelig ment. Dette gjorde til at Isak ikke ville på skolen, ropte om hjemmeskole og måtte bli henta av skolen enkelte dager og dratt med. Men så etter en turdag, var det noen gutter som hadde samvittigheten i orden og syns det ble forferdelig å sitte med en hendelse som ingen visste om. De satt med en kunnskap de ikke ønsket å ha. Noen som hadde vært vitne til en forferdelig behandling av Isak. Hvor noen barn hadde forsøkt å trekke han av den elektriske rullestolen for å kjøre den selv og kommet med kommentarer som " hvis du er så avhengig av den stolen, hva er vitsen med å leve da?" Da jeg fikk vite dette, hadde JEG lyst å ha våpen med på skolen. Jeg kunne kjenne pigger som spratt ut av rygg og nakke. øynene mine var røde og glødet av sinne. Det kjentes i hvert fall slik ut. Om ikke skatten har vært igjennom nok, så skal disse barna gjøre det ene positive på skolen (turdagen) til et mareritt? Heldigvis tok skolen grep straks de fikk greie på dette, men Isak sa INGENTING. Han sa aldri noe. Så STOR takk til guttene med samvittighet. Det er ikke mange av dere har jeg skjønt, men gudbedre så godt at det i alle fall er noen av dere og at dere var sammen med Isak akkurat den dagen. Isak har ikke vært så mye på skolen etter dette, det var bare en liten stund etter denne hendelsen at vi dro for å operere ryggen. Det var greit å få en pause selv om alt så ut til å gå bra da vi dro. Men tror dere ikke han ble oppringt av skjult nummer mens han prøvde å komme seg fra operasjonen av noen BARN som gjorde om stemmen sin og sa de skulle drepe han.... Jeg blir matt.. Hvor mye må skatten finne seg i og hvor mye skal man tolerere? Jeg var et hårstrå unna å anmelde dette tilfelle også. Hadde hen ringt EN gang til, så hadde det blitt anmeldt. Nå håper jeg så inderlig at Isak kan få fred og at han kanskje på sikt får seg noen venner. Han er ensom, men tapper. Han forsvinner i fotballen og Bodø/Glimt er hans beste terapi. Jeg har aldri møtt et menneske som kan så mye om fotball som skatten min kan.