Knapp til besvær

I Januar dro vi til Trondheim for endelig å få søkostomiknapp.... Dette skulle lette hverdagen vår med enklere og mer effektiv tømming av tarm. Vi gledet oss veldig i og med at alle vi hadde snakket med som hadde tatt denne operasjonen, kun hadde positive ting å si om dette.
" det var livet før og så ble det livet etter knappen"
Jeg så for meg en mye bedre hverdag og mer tid for sosialisering for lilleskatten.

Da knappen var på plass, reiste vi hjem og ikke lenge etterpå ble vi fryktelig plaget med infeksjon i operasjonssåret. Lilleskatten måtte igjennom den ene kuren etter den andre og tømmingen, påkledning og korsett var smertefult for Isak.
Noen dager måtte vi tømme fra endetarmen som vanlig og skylle litt igjennom knappen for å holde den åpen. Tømmeregimet som normalt sett tok en time, tok i noen tilfeller opp til tre timer og jeg begyndte å så mine tvil om vi skulle tatt denne operasjonen.
Men alt skulle jo bli bedre?!
Vi dro tilbake til Trondheim og fikk skiftet til en lengre knapp, slik at det kanskje skulle lette på infeksjonen som ikke ville slippe.

Det tok ikke lang tid før infeksjonen var borte og alt så ut til å funke som det skulle.
Tømmingen tok mindre enn en time enkelte ganger og vi var strålende fornøyde.
Men så plutselig var infeksjonen tilbake og isak ble satt på ny kur. Da denne var over og såret var fint igjen, ble lilleskatten fryktelig plaget med forstoppelse. Han hadde store smerter og vannet kom ikke ut.
Jeg ringte til sykehus og hørte med dem hva jeg skulle gjøre. Da det tok litt tid før de ringte meg tilbake, la jeg han i senga da han var fryktelig trett etter nesten fire timer på do...
Han hadde sovet i et kvarter da det kom som ei bombe i senga. Det var vannet avføring overalt!
Jeg kastet meg rundt og vasket og skiftet mens isak lå på dyna si på gulvet... Da kom resten ut som oppkast.. han var sliten, redd og trøtt....
Jeg satte han i dusjen, fikk dusjet, vasket og skiftet på han, og fortsatte med rommet... etter noen timer med vask og stress, fikk han endelig lagt seg i helt rein seng og sov hele natten.

Neste dag hadde jeg fått flere tips fra to forskjellige sykehus og ikke bare jeg hadde fått andre tanker om dette kanskje ikke var noe for Isak.
Så tømte vi hver dag en periode og ting så ut til å gå rette veien... Så ble han forstoppet igjen.
Jeg tenkte på den gangen jeg la han ned i senga og bomba kom., så jeg rigget til på badgulvet for å se om vannet og avføringen kom ut om jeg la han ned på gulvet... i det han kom seg på gulvet kjente jeg et lite rykk også så jeg et stort lettelses glis på gutten min på gulvet " mamma!! Knappen!! Æ kjente ingenting!! "
Jeg så knappen lå på gulvet og ikke inni magen til isak.
I full fart fant jeg frem et kateter og prøvde å stikke det inn i hullet, slik at det ikke skulle gro igjen. Noe jeg hadde blitt fortalt at jeg måtte gjøre om den skulle falle ut.
Isak vrei seg i smerte og hylte og ulte at den knappen ville han IKKE ha mer!
Så jeg lot det gro...

Jeg la fra meg kateteret og så på Isak, så spurte jeg han " skal vi bare la det gro og ikke ha knapp på magen mer?" Isak svarte : " Ja, VÆRSÅSNILL mamma, ikke mer knapp, pliiiis!"
Jeg smilte og sa det var greit, men at jeg måtte ringe sykehuset å gi dem beskjed om hva som hadde skjedd og hva han selv hadde bestemt.
Isak var noe bekymret for at sykebilen skulle komme å hente han og ble litt engstelig og redd et øyeblikk, men jeg roet han ned, satt han på do og plutselig kom alt som en foss ut i doet,..
En lettelse for oss begge vil jeg si.
Jeg ringte sykehuset og fortalte hva som hadde skjedd og de var heldigvis helt enige om å la det gro.
Så nå blir de ikke mer knapp på magen med det første ihvertfall!

Nå skal det sies at Isak var nok unntaket fra regelen, for de hadde ikke opplevd dette før. Ikke at knappen datt ut ei heller så mye plage med infeksjon. Så dette var nok bare ikke løsningen for min skatt. Hans løsning kommer nok senere, når han blir eldre og kan kjenne etter hva han selv tenker blir det beste for han selv :)