Tusen takk NAV

Kjære Nav!
Jeg har skrevet til dere før på bloggen hvor jeg takket dere for å tyne meg tynnslitt så jeg skulle få se hvor mye jeg faktisk klarte!
Jeg mener det ennå! Tusen takk! 
For uten deres hjelp hadde jeg aldri vært her jeg er i dag!
Jeg lever i en hverdag som er oppslukende av smerte til tider, men mye glede i hverdagen som veier opp for dette.
Jeg fikk oppleve det livet jeg ønsket meg, jeg fikk være supermamma for en liten stund.
Men så sa kroppen stopp.
Det endte med 100% uføretrygd etterfulgt av en ganske så stor nedtur som raskt ble erstattet med et lettelses sukk.

Da jeg hadde tenkt en stund, fant jeg ut at tiden var inne med familieforøkelse, 
nå hadde jeg jo tid til en til og Isak slapp å bli enebarn. 
Så jeg og min forlovede satte oss på saken og fikk en helt nydelig lillebror til Isak.
Selvfølgelig kom han med kolikk og låsninger både her og der, men nå, fem måneder etterpå, kan jeg si jeg er lykkelig og så forelsket i alle guttene mine! 

MEN, det jeg skal frem til med dette er: 
Dere har gjort alt dere kunne for å motivere meg, presse meg, teste meg og virkelig få meg til å gi alt og litt til. 
Jeg gjorde det og ble syk. 
Kroppen tålte ikke presset og kravene.
Men det å få barn, det å ønske å være et godt forbilde, Ingenting er mektigere enn det!

Jeg ringte dere her om dagen for å høre om jeg kunne gå skole selv om jeg var ufør. 
Jeg ville gjøre noe for meg. 
Jeg vil ha en hobby og hva er vel bedre enn en hobby som kan sikre fremtiden om jeg skulle bli bedre? 
Og hva er vel bedre enn en hobby som kan vise barna mine at alt er mulig?
Og hva er vel bedre enn en hobby som vil få meg til å bli et godt eksempel for barna mine?

Hvis jeg gir opp, hvorfor skulle ikke barna mine også gjøre det når de plages litt eller har mye vondter?

Isak er den klokeste og sterkeste jeg vet om.
Han kan bli akkurat hva han bestemmer seg for. Og jeg vil være et forbilde for han.
Han lever et liv i smerter og et liv som preges av sykehusopphold og operasjoner, 
men jeg tror ikke det vil være noe hinder, hvis han ser at ALT er mulig bare man vil det nok!

Jeg har i dag sendt forespørsel til en skole om veiledning til utdanning. 
Jeg har mye å ta igjen, men en plass må man starte og jeg skal nok bli ferdig før mine barn er ferdige på skolen.
Babysteps, men gode babysteps som fører til et bedre liv for oss alle! 
Jeg gleder meg til fremtiden! 

Så, tusen takk NAV, for at dere gjorde dette mulig for meg! 
Jeg skal ta en utdannelse og komme meg tilbake i arbeidslivet!
Takk for at dere hadde troa på meg så lenge og takk for at dere gir meg muligheten til å gå skole og få en utdannelse! 

Nå henger resten på meg, men jeg har heldigvis god tid! Så dette skal jeg klare! :D

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mobbing, trakassering og diskriminering

Bilde
Da Isak startet på skolen så alt ut til å gå så bra. Han fikk venner og gjorde det bra på skolen. Etter et par år begynte Isak å utagere. Han ble fryktelig sint og det ble tatt tak i på skole, sfo og hjemme uniddelbart. Her ble skatten nærmest stemplet som en trassig unge av MEG. Jeg var ute av stand til å begripe hva som gjorde han så sint. Jeg brukte lang tid å observere, irettesette og planlegge. Det var mange møter om temaet og skole og sfo jobbet med han og følelser. Følelser er noe som er svært vanskelig for Isak i utgangspunktet.Isak opplevde å bli bortvist fra ballbingen da de andre guttene ville spille i fred og mente Isak bare var i veien. Han fikk baller kastet på seg og var i grunn ulykkelig til tider. Men han trivdes på SFO. Hatet friminutter. En kveld spurte Isak om han kunne få sovne i "storsenga", noe han ofte fikk og ble flyttet i sin seng etter han hadde sovnet. Det fungerte bra og økte tryggheten hans. Vi lå og skulle til å lese ei bok, da han plutselig sa
Les mer

Nav-bil = økonomisk ruin

Bilde
En av hjelpemidlene som Isak har fått innvilget er en stor caravelle fra NAV, jeg måtte riktignok betale en egenandel på noen å 40 tusen, men slapp jo unna de 500 andre tusen, så jeg var fornøyd. Denne bilen har fulgt oss fra 2011 altså 11 år nå og egentlig skulle vi starta på prosessen til å søke om en ny bil da vi kan bytte etter 11 år, men. Etter å ha tømt alt av oppsparte midler på den bilen hvert bidige år etter garantitiden gikk ut, ser jeg meg nå nødt til å levere den tilbake. Da vi kom fra sykehuset i desember, lå det et fint brev i postkassa fra nav der de ba meg betale 178000 for bilen og pengene skulle betales 15. januar! Hva mener de egentlig? At jeg har 178 tusen liggende å slenge? Da hadde jeg da vel ikke hatt behov fra noe bil fra NAV! Da kunne jeg bare kjøpt en egen bil! Uansett er ikke caravellen verd mer enn max tredve tusen da det virker som alt er feil med den. Den lader seg tom ved minusgrader til tross for helt nytt batteri og roper om engine fault hele tiden. J
Les mer

En sånn dag - hvor er pause knappen? -

Bilde
Jeg trenger en pause. Noen dager er som denne. Hvor alt føles ekstra tungt, når verden kjennes uendelig urettferdig og man bare ønsker å slippe.. et øyeblikk bare.. En ferie kanskje, en helg eller bare en dag hvor jeg kan stenge av, ikke tenke, ikke føle, ikke gruble, ikke sjekke, ikke kontrollere, ikke stelle, ikke noe... Det er vanskelig å si noe om det da dette ikke er lov å snakke om. Ja, det er slitsomt å ha barn, kanskje enda mer slitsomt å ha tenåringer. Mange kan nok kjenne seg igjen i det. Men dette er noe annet. Noe helt annet! Løvemammaer skjønner nok hva jeg mener. De går i samme sko som meg og kjenner hvor den trykker. Men kun de. De kjenner også på den skammen som samfunnet påfører oss når vi prøver å formidle hvor tungt det er. Jeg har prøvd å spørre om hjelp, men siden jeg gjør en god jobb, så er det ingen hjelp å få. Vel, det stemmer ikke for han har jo vedtak på mange ting, men ingenting er aktivt og fungerer pr. i dag. Jeg ønsker ikke å rope så høyt om hvor tungt det
Les mer