Min kjæreste sønn

For et år siden i dag lå jeg hjemme med noe som minnet veldig om meget kraftige mens - smerter. Min mor ba meg lage liste over når det var værst og hvor jeg skulle prøve å beskrive smertene. Denne lista så jeg på i dag, men nå har jeg et smil om munnen, for i dag var en gledens dag! Julaften for et år siden kom min kjære sønn til verden. Det som har vært så sårt og trist med dette minnet var det jeg ble frarøvet på den store dagen. Jeg fikk ikke være sammen med babyen min.. Jeg fikk ikke flagg og champagne brus.. Jeg fikk ikke lykken og lyset. Jeg fikk sorgen og mørket. Nå har jeg fått være sammen med babyen min... masse masse.. Jeg har fått kjenne på lykken med å være mor.. Jeg har fått en lysere hverdag siden vi kom hjem fra sykehuset i januar.. Og nå har jeg endelig fått min sønn sitt flagg og champagnebrusen for å skåle for fødselen. Endelig er hele fødselen komplett. Det er fantastisk godt å vite at jeg har mennesker rundt meg som bryr seg så mye om oss. At de f

Det ble sein natt og tidlig morgen på oss i dag, men slik ville lille ha det, så da ble det slik! Han har vært i makeløs god form. Spist og drukket vann som en helt!! Jeg kjenner ikke skatten min igjen fra i går! Hvem var det barnet som ble koblet til intravenøst og skremte vannet av mammaen sin?? Ikke denne gutten ihvertfall! I to tiden lettet ambulanseflyet og 50 min. senere landet vi i Trondheim. Der kom ambulansen som kjørte oss til Sykehuset. Det var en helt grei tur. Lille sov på flyet og sjarmerte ambulansemennene. Han fikk en liten lekebil av dem..en bitteliten gul ambulanse han kan leke med. Det var stas! :) Vi kommer på sykehuset og venter en mannsalder på kirurgen som skal se på skatten min... Uansett hva som har vært før, så stråler jeg av glede nå! DET BLIR INGEN OPERASJON DENNE GANG!!! :D Den viktigste setningen av de alle! Men hva var det som fikk min lille engel til å bli så dårlig? så plutselig? Jeg setter virus/ magasjuka stempelet på denne epi

Hvor blir det av timene? Hvor går dagene? Tidsbegrep finnes ikke i min hverdag. Jeg vet jeg skal hit eller dit og når jeg skal være der. Jeg kan ikke ha mer enn en avtale pr.dag ,da man aldri vet hvor lenge møtet, timen eller hva det måtte være, skulle vare... Det er slitsomme dager foran oss nå mot jul, så jeg ber alle om å være litt tolmodig med meg. Ikke bare er det julegaver som skal planlegges og lages..... Min kjæreste lille sønn har nå begyndt å få innvilget det ene hjelpemidlet etter det andre. For ikke så lenge siden fikk han sin fantastiske, DIGRE, elektriske seng med heving foran og bak, opp og ned... Fantastiske greier det der... Men den tar altså hele rommet til min kjæreste skatt. Drømmen om å få plassert lille med lekene sine på eget rom, be altså ganske så fjærn da senga var på plass. Men skal man se det positive i det , så har han seng til han blir konfirmant! :) Men så lenge vi bor her, blir altså lekestasjonen fortsatt midt på stuegulvet. Forrige uke var d

MMC på godt og vondt... "Laura" er med som ledsager. Hun skal også opplæres til kateterisering og klyster da hun skal fungere som avlaster fremover. Mandagen før var fysioterapauten til "Lille" her. Hun trente han, men denne gangen sa hun bl.a. det jeg absolutt ikke ville høre... Jeg har vært så fryktelig redd for ryggen til "Lille". Helt siden hun nevnte skeivheter første gangen har jeg passet på som en hauk på det meste som har med ryggen hans å gjøre. Frem til nå har svaret fra alles munn vært: " Vi må bare fortsette å trene de musklene han har, det er for tidlig å si noe helt sikkert." . Jeg var veldig frustrert den tiden, men lykkelig uviten. Nå er "Lille" stor nok, nå er det ikke for tidlig lengre. " Lille" VIL få en skeivhet i ryggen, nå er bare spørsmålet hvor skeiv ryggen blir. Med denne nyheten i bagasjen, dro vi til MMC-klinikk i Trondheim. Vi tok nattoget. Det var en fin tur med kanskje litt lite søvn,

Lillejulaften 08. Jeg vil til byen å bruke penger. Bilen min er satt i garasjen da jeg sliter med å kjøre selv. Buss er ingen alternativ. Det er nå en uke og en dag til termin, men jeg kan ikke skjønne at det skal gå ann å bli større. Nå sliter jeg med å få på meg skoene, det er tungt å gå, bekkenløsninga er ikke så fantastisk den heller. Jeg gleder meg så til å bli ferdig, men frem til da må jeg finne på noe som kan få meg til å holde ut den siste tiden. Jeg var til kontroll hos legen i går. Jeg har misstanke om at jeg lekker forstervann, men det bir bagatellisert slik som alle de andre plagene. Jeg klager å spør med tanke på at jeg ikke kjenner spark. Jeg har ikke kjent spark på tre måneder nå. Jeg får til svar at det er trangt i magen å babyen min har bare ikke plass til å sparke. Jeg MÅ akseptere svaret, men innerst inne vil jeg tvinge han til å henvise meg til 3d UL. eller bare en ny UL. Jeg følte det ikke var mye hjelp å få. Så jeg dro bare hjem å trøstet meg med at